Fyllingsdalen teater_Simen_0930.JPG
28. april 2016 Publisert første gang i Barn i Byen – Bergen nr. 67/2016

Teater som en stor familie

En nåværende teaterskoleelev og en tidligere elev fra 80-tallet jobber sammen for å gi publikum en god latter.

Tekst: Ivana Bauska Foto: Ivana Bauska og Silje Bjordal

Simen Christoffersen Olerund tar bussen rett etter skolen til Fyllingsdalen teater. På fjerde året er han elev ved teaterskole. I disse dager blir det flere turer enn vanlig til teateret i Fyllingsdalen, for i øyeblikket spiller Simen en av hovedrollene i «Dr. Proktors prompepulver». Kjersti Elvik er regissør. På 80-tallet var hun også elev på Fyllingsdalen. Nå møtes den tidligere og nåværende eleven i teaterhuset og arbeider sammen for å gi publikum en god latter.

Lever for teateret
To timer før dagens forestilling leker en rødhåret gutt med en venn på det røde teppet i midten av inngangen til Fyllingsdalen teater. Etter at vi har hilst på hverandre, fører Simen meg inn i teatersalen, mens den andre gutten slår lysene på og forbereder scenen til vårt intervju.  

Simen går i sjuende klasse på Bjørndalsskogen skole. Han liker å spille fotball og stå på ski, men aller mest liker han teater. Det er noe han lever for, forteller 12-åringen. 

– Planen er å bli stor skuespiller, så jeg jobber hardt. Jeg lærer mye hver eneste dag. Når vi planla stykket «Jungelboken», lærte vi for eksempel hvordan vi kan spille dyr og hvordan man kan bruke kroppen sin, forteller en allerede erfaren skuespiller. 



Tidlig teaterinteresse

Da han var liten, reiste Simen ofte med foreldrene til hytten på Sørlandet, hvor de hadde små skuespill. Han begynte med musikalfag i Bergen kulturskole, og fortsatte på Fyllingsdalen teaterskole. I dag jobber han hardt med å utvikle sitt talent.

– Vanligvis begynner vi timen med lek og improvisasjon, så fortsetter vi med prosjektet vi holder på med. Jeg liker når vi øver på hvordan vi kan uttrykke forskjellige følelser, men jeg er mest opptatt av diksjon. Jeg sliter litt med det, så jeg jobber med hvordan jeg snakker og uttaler ord.

Selv om Simen jobber hardt, ble han likevel overrasket da han fikk tilbudet om hovedrollen. Han sa ja med det samme. Han synes selv at rollen som Bulle i Dr. Proktor passer ham aller best. Noe som responsen fra publikum bekrefter.

– Når de ler så får jeg energi til å fortsette med det jeg gjør på scenen. Jeg har fått god kritikk og ble sikkelig glad for den. Men jeg prøver å holde hode kaldt, forsikrer Simen som samtidig konstaterer at prompepulver virker, så lenge du har nok fantasi.

Planen er å bli stor skuespiller, så jeg jobber hardt. 

Ikke som andre regissører
Å jobbe med den erfarne Kjersti Elvik har vært en berikende erfaring for ham. Hun er nemlig ikke som andre vanlige regissører.  

– Kjersti tenker på samme måte som vi gjør, fordi hun er skuespiller selv. Når vi for eksempel glemmer ting under øvingen, så sier hun at det gjør ikke så mye. Du må bare jobbe på og tenke deg ut hvordan det er i den scenen og hvordan det er å være den karakteren. Vi får også gode råd og instruksjoner av Knut Elvik, som tok over for Kjersti, og fra Karoline som er assistentregissør. Jeg trives kjempegodt å jobbe med alle her. Hele teatret er som en stor familie for meg.

Simen har lyst til å begynne på dramaskolen i Fyllingsdalen og vil prøve å komme inn på Teaterhøgskolen i Oslo. Den smilende, og for tiden rødhårete, Loddefjord-gutten vokser trygt og lykkelig opp i Fyllingsdalen teater, som er hans store lekehus. Samtidig vokser hans talent og kunnskap om det evige magiske spillet kalt teater. Og alt dette skjer rett foran øynene til publikum.  

 



– Jeg ble bergtatt av teateret

Intervjuet av Ivana Bauska Foto: Tove K. Breistein

For 35 år siden tok Kjersti Elvik sine første teaterskritt i Fyllingsdalen teaterskole. Her oppdaget hun gleden av å spille skuespill, leke og å være kreativ sammen med andre. Hun fikk være seg selv og forstod tidlig at teater skulle bli en viktig del av hennes liv. Men, egentlig skulle hun bare følge en venninne til teaterskole på Nye Fyllingsdalen Teater. Det var i 1981. Kjersti var 12 år.



– Jeg ble bergtatt av arbeidet, konsentrasjonen på scenen og det å skulle løse en oppgave sammen med andre. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville jobbe med teater.

Hvordan var det å være elev i Fyllingsdalen teaterskole på 80-tallet?
– Jeg likte godt dans, og det gjorde vi endel. Vi lærte oss forskjellige koreografier, og så hadde vi en mimer som heter Sissel Sannes. Hun var en fabelaktig pedagog, og er det fremdeles, på Fyllingsdalen videregående skole!

Hva har Fyllingsdalen teater betydd for din karriere? 
– Jeg forstod tidlig hvor viktig det er med disiplin. Det har fulgt meg hele livet.

Har du noen gode minner fra den tiden da du var elev, som du har lyst til å dele?
Oj, det er så lenge siden … Men det jeg husker best er dedikasjonen, at alle var veldig konsentrerte. Og det at jeg fikk være meg selv. At jeg var ok, hvis du skjønner ...

Har huset forandret seg?
– Huset har en større ro enn før, og det tenker jeg er takket være Jørn (nåværende teatersjef), han er annerledes enn Tove (teaterets grunnlegger), som var sjefen da jeg var barn. Å komme tilbake har vært en udelt positiv opplevelse, mest for å se at det lever videre, og at andre har like stor glede av teateret som jeg hadde.

Du er nå regissør i huset. Hva er den største forskjellen fra å være skuespiller? 
– Forskjellen med å være regissør og skuespiller er at man som instruktør er en arbeidsleder, den som skal lede prøvene og fortelle skuespillerne, og de andre, hva de skal gjøre. En skuespiller har en helt annen arbeidsoppgave i teateret.

Hvordan er det å jobbe med Simen Christoffersen Olerund – og de andre barna?
– Simen er det en sann fornøyelse å jobbe med, en meget dedikert ung mann. Han vokste voldsomt i løpet av prøveprosessen på Proktor! Han har endel «motstand» i seg, hvis du hører godt etter så har han en r-lyd i munnen som krøller seg for ham av og til. Han jobber beinhardt HVER DAG med diksjon og tydelighet, og det gleder en gammel rev i faget. De andre barna er også enormt tillitsfulle og arbeidsomme. Jeg bruker ordet tillitsfull, fordi de skal våge å gå noen veier som de ikke ville gjort ellers. Det er viktig å strekke seg etter et konkret mål, og der har de alle vært suverene. Jeg fikk plukke fra øverste hylle, hver dag.

Hva er viktig å fokusere på i møtet med dagens teaterskoleelever? 
– En viktig ting er samspill, at man ikke er alene på en scene, at man skal samarbeide. Det er det aller viktigste i en teatersammenheng vil jeg si.

Hva tenker du om fokuset på å dyrke frem talenter blant barn og unge i dagens samfunn?
– Jeg er i seg selv ikke tilhenger av at barn skal dyrkes frem som stjerner. Det viktigste er å ha et godt team rundt seg, som støtter og skjermer hvis det blir nødvendig. Mitt ønske for barn er at de er kreative sammen med andre. Talent er så mangt.

Har du noen råd til elevene i teaterskolen, eller til de som drømmer om å bli skuespillere? 
– Et råd jeg gir alle er: hvis du koser deg, fortsett. Hvis du kjeder deg, finn på noe annet. Teater kan være hardt arbeid, endel venting og mye repetisjon. Det er ikke bare å kle seg ut, men gøy, det kan jeg love at det er.

Hvorfor er det viktig at det finnes et tilbud som Fyllingsdalen teaterskole i Bergen? 
– Ikke alle som starter på en teaterskole blir skuespillere. Det er ikke viktig. Ikke alle blir proffe fotballspil-lere heller. Det viktigste er samhold, samarbeid og dedikasjon. Og, er du så heldig som jeg er, så får du deg venner som du har resten av livet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Andre Artikler