Skrekk_DSC03848.jpg
12. april 2018 Publisert første gang i Barn i Byen – Bergen nr. 76

Mot svimlende høyder på Fløyen

– Synes du det er skummelt? – Ja! – Det er kanskje sånn 20 meter ned. Eller 12.

Tekst og foto: Mette Paust-Andersen

Det er den aller første dagen i det nye året, og veien opp mot Fløyfjellet er tom for folk. På dager som denne er det akkurat som om byen sover under et tjukt teppe av skyer. Utsikten fra Fløyplatået er ikke så mye mer enn en hvit grøt, og selv de mest pliktoppfyllende turistene søker tilflukt innendørs. 

– Kom igjen, då!
Den svingete veien mot toppen av Fløyen har gått fra våt, sort asfalt til slapsete snø. Føttene glir bakover for hvert skritt videre mot en tilsynelatende øde Fløyslette. Men så, plutselig, i den siste svingen hører jeg stemmer!

– Kom igjen, då! 

Litt etter litt åpenbarer det seg dumper, en zip-line og et høyt trehus, og deretter en gjeng med ivrige gutter på tur. 

– Mamma tok meg med her fordi hun syntes at jeg skulle gå på tur, snufser niårige Simon under luen.

– Men det er litt uvant, for jeg skadet foten da vi gikk nyttårsbukk i går, legger han til.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Full kontroll. Barn i Byen møtte gutter med full kontroll i klatreparken. 

En helaften med pinjata, seier i Kahoot og en skadet nyttårsbukk-fot, har ikke satt nevneverdige spor, for sammen med lillebroren Sebastian og kompisen Julian, har Simon full kontroll i klatreparken. De er ikke sene med å invitere meg med i leken. 

«Mamma tok meg med her fordi hun syntes at jeg skulle gå på tur.»

Utfordringen i parken Klatrelek er klar: Å komme seg fra den ene enden av parken til den andre, uten å berøre bakken. På skiltet i startområdet står det at den egner seg for barn fra syv år og oppover, og jeg er spent på om aldersspennet i gjengen vår vil vise seg underveis. 

Kreative klatreløsninger
Sebastian på syv er den første som møter utfordringer. Etter noen iherdige forsøk på å nå et tau mellom to trær som akkurat glipper for fingertuppene, og noen harde landinger i bakken, innser han at det gjelder å tenke litt annerledes. Han legger magen over tauverket som er beregnet til føttene, og trekker seg bortover. 

Storebror Simon kommenterer at han kan gå gjennom banen uten å konsentrere seg, noe som viser seg å være en sannhet med modifikasjoner. Den optimistiske konklusjonen hans er allikevel klar: 

– Det skal være vanskelig, for det skal være noe å øve seg på. 

«Jeg tror regnet har vasket vekk farten.»

Kurs mot favoritten
I klatreparken er det flere utfordringer. Når man har hoppet fra dumpe til dumpe, balansert over tau og forsert et og annet juv mellom de dystre grantrærne, ankommer vi et plankeplatå. Her venter zip-linen. I dag er den litt bedrøvelig.

– Før syntes jeg at taubanen var det kjekkeste, men i dag går den så sakte, og så stopper den opp mye fortere enn den gjorde før. Jeg tror regnet har vasket vekk farten, sier Simon trist. Men skuffelsen over manglende fart og rekkevidde, viker snart for nye gleder: 

– Nå er det trehuset som er det gøyeste, konstaterer han ivrig. Og med det setter vi kursen mot et fire etasjers tårn av et trehus som strekker seg hele 10,5 meter over bakken. 

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Målbevisst. Simon tråler seg gjennom stålrør og på vei mot toppen. Snart venter en utfortur med rutsjebanen. 

Til topps

For min del dukker første utfordring opp mellom trehusets 2. og 3. etasje. Her må jeg krøke meg sammen til barnestørrelse for å komme meg inn mellom noen stokker, og til sjakten som leder videre oppover. Med et ønske om å nå toppen går allting an, og vi er snart videre. 

Snart dukker det imidlertid opp enda en prøvelse; Passasjen gjennom et hullete stålrør utenpå fasaden, høyt, høyt over bakken. Som tre bukkene bruse leder Simon an, etterfulgt av Julian, og til slutt meg som dilter etter  – litt mindre tøff enn den største bukken i eventyret. Simon roper ned til meg: 

– Synes du det er skummelt? 
–  Ja! 
– Det er kanskje sånn 20 meter ned. Eller 12. 

Skoen min sitter fast i et av hullene, og det raser noen paniske tanker om vekt og stålkonstruksjonens robusthet gjennom hodet. Heldigvis klarer jeg å rikke meg løs, mens Simon forteller om en gang han satte fast støvelen sin på akkurat samme sted. Jeg fortrenger den overveldende utsikten rett ned mot bakken og karrer meg opp til det øverste platået.

Som guider er Simon og Julian upå­klagelige. De legger ut om de beste klatremetodene, hører stadig etter om det går bra med meg og peker på finurligheter underveis, som telefonen i toppetasjen.

– I denne kan du snakke med de som er lenger nede i huset, forklarer Julian begeistret.   

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Erfarne utfordrere. De tre brødrene Sebastian og Simon, sammen med kompis Julian, er erfarne Klatrepark-brukere. 

... og ned igjen
I toppen føler vi oss som konger på haugen og Tobiaser i tårnet, men vårt endelige mål er den svingete stålrutsjebanen som går fra tredje etasje og ned til bakken. 

Foran rutsjebanen er køen klar og sikkerhetsrutinene inne. Guttene venter på klarsignal fra bakken før de setter utfor svingene i det kjølige rutsjebanerøret. Her svikter ikke farten, særlig ikke for den voksne. 

Jeg skubber hardt fra, og fyker sekunder etter som en kanon ut av røret – til jubelen fra nye lekekamerater. 




FAKTA

Klatreparken Klatrelek ved Fløysletten, i skogholtet oppfor Fløyplatået, er gratis og åpen hver eneste dag året rundt. Parken er egnet for barn fra 7 år.

Andre Artikler