Gunvor_bursdag.jpg
09. mars 2016

Barnefødselsdag – bare til glede?

Erika Ravne Scott har forsket på barnefødselsdag, og fant et rituale som både barn og foreldre strekker seg langt for å gjennomføre.

Tekst: Siri Breistein  

Du kaller barnefødselsdagsfeiring for et rituale, hva mener du med det?

– Barnefødselsdag følger sine helt egne uskrevne regler og et fastlagt handlingsforløp med ballonger, gaveutdeling, fargerikt spisebord, lek og godtepose til slutt. Det er et ritualet som fanger deltakerne, og de færreste foreldre ville tørre å si at de ikke gidder å feire fødselsdag. De strekker seg langt for å gjennomføre dette ritualet. Det starter i barnehagen og blir bare enda sterkere i skolealder. Selskapet er en forpliktelse og nesten oppleves som en tvangstrøye for noen.

Tenker du da på noen spesielt?
– Det er særlig de som har vokst opp med ritualet som en innarbeidet del av barndommen. Men, vi har store innvandrergrupper som ikke føler samme pliktfølelse i forhold til at dette er noe de må arrangere. Mange gjør det, men da som et eget valg. Under mine undersøkelser kom det frem at for jenter fra muslimske innvandrergrupper kunne det være problematisk for noen at det feks. var gutter tilstede. En jente som jeg intervjuet hadde blitt invitert gjennom hele barneskolen på klassevenninnenes fødselsdager, hadde bare dukket opp en eneste gang, og da med en storesøster som ledsager. Det ble fremstilt som et problem at hun aldri kom, og for jenten ble dette en evig utfordring. Kanskje hun skulle slippet å bli invitert?

«Jeg har hørt om barn som har gruet seg til fødselsdagen, og andre som har kastet opp rett før barna kom.»

Er det andre faktorer som kan spille inn at noen barn ikke ønsker å feire eller delta i fødselsdager? 
– Ja, vi må også tenke på at det er store variasjoner i ressurser og økonomi, og at mange barn ikke er så trygge sosialt i klassen. Det blir ofte forstørret i slike sammenhenger. Mange kan syntes at det er skummelt å få en hel barnehage eller skoleklasse med hjem som du ikke er trygg på. Jeg har hørt om barn som har gruet seg til fødselsdagen, og andre som har kastet opp rett før barna kom. Noen kjenner på prestasjonsangsten. Men la meg understreke at fødselsdagselskaper er noe de fleste barn ser frem til og gleder seg over.

Hva kan man gjøre for å unngå slike situasjoner med utrygghet og prestasjonsangst?
– At man som foreldre kan være litt bevisst. Man kan snakke om dette på første foreldremøte og legge noen felles føringer, som å ikke utelukke noen få og ikke ta av når det gjelder gaver. Mange barn har i dag dyre bursdager og de kommersielle tilbudene er økende. Det er tydelig en etterspørsel her. I min undersøkelse kom jeg ikke ut for noen som bevisst utelukket noen barn, snarere omvendt. Problemet er heller mer at vi ikke stiller spørsmåltegn ved gjennomføringen av våre fødselsdager i forhold til hva det enkelte barn ønsker.

For ti år siden skrev du en artikkel i Barn i Byen basert på din doktorgrad, hvor du etterlyste en utvidet kulinarisk barnemeny. Har det skjedd?
– Vi reiser så mye og jeg opplever at det er større åpenhet om å endre på meny. Flere som jeg intervjuet hadde feks. engelsk, polske og kinesiske foreldre som lagde noe som var typisk for deres hjemland, i tillegg til den typiske norske fødselsdagsmenyen.

Å ankomme selskapet med pen kjole for å oppdage at resten stiller i jeans, kan skape dype furer i minnet.

Når skjer det et skfit i ritualet rundt barnefødselsdagen?
– Når barnet når 10–11 års alderen løser det seg litt opp. Selv har jeg et barnebarn som fylte ti år i desember, og som drev og maste i flere måneder på forhånd. Han har hatt hele klassen før, men nå var han i tvil om det. Dette er typisk for tiåringer. Mange velger ut noen få venner i stedet for alle. De er ferdig med barnslige bursdagsfeiringer, men foreldre er ofte i utakt her. De har rett og slett vanskelig for å innse at barndommen ofte tar slutt i 10–11 års alderen. Å ankomme selskapet med pen kjole for å oppdage at resten stiller i jeans, kan skape dype furer i minnet.


Andre Artikler