Kunstformidling_61_Isungset_8680*.jpg
09. mars 2016 Publisert første gang i Barn i Byen nr. 61/2014

Når ungene blir en del av musikken

For noen år siden arrangerte jeg en konsert med Terje Isungset. Blant de 180 publikummerne var de aller fleste mellom fire og seks år. Innen han skulle på scenen, spurte jeg om det var noe vi kunne hjelpe med utover å åpne dørene og vise barna veien inn. «Sørg for at de får hengt av seg jakka og får et sted å sitte, så ordner jeg resten», svarte Terje.

Tekst & foto: Audun Humberset 

Konserten gikk strålende og ungene satt som forhekset. Vi ble invitert inn i et særegent, musikalsk landskap med trommer, munnharpe, trepinner og stein. Det var en imponerende forestilling, i den forstand at Terje Isungset hadde helt kontroll på en sal full av barn i tre kvarter. Jeg besøkte ham for litt siden for å høre hvordan denne erfarne formidleren tilnærmer seg sitt unge publikum.

Hvilke forutsetninger må være tilstede for at en barne­konsert skal bli bra?
– Det finnes ufattelig mange modeller og løsninger, men selvsagt er presentasjonsformen viktig. Det gjelder jo alle konserter. At publikum sitter godt, de får se og har så stor nærhet til kilden som mulig. Og så må du prøve å eliminere bort støykilder. Om noe står og durer, som et vifteanlegg, må det slås av. Jeg jobber vanligvis veldig dynamisk. Fra null lyd til så høyt jeg klarer å spille. Hvis du skal jobbe sånn må det være helt stille i utgangspunktet.


Foto: Terje Isungset har holdt flere hundre barnekonserter, og gir sitt unge publikum et eget og uhørt lydbilde. 

Hva med støy blant publikum?
– Jeg har opplevd at foreldre setter fra seg ungene foran scenen før de kjøper seg kaffe og setter seg bak og prater. Så er vi liksom barnevakta til ungene deres. Det går ikke – i hvert fall ikke på den måten jeg jobber hvor jeg alltid legger opp til spontan kommunikasjon og ikke enveiskommunikasjon. Konsertene mine oppstår der og da, de er ikke planlagt. Jeg ser på publikum som en ressurs og som et instrument og en utøver. Ofte er det ungene som kommer med nøkkelen hvis du står fast. De kan for eksempel komme med et latterutbrudd som gir musikken en helt ny retning. Jeg er avhengig av publikum for å lykkes. Derfor er det med plassering og fokus så viktig. Om det er ti stykker som detter ut fordi de ikke ser og hører skikkelig, vil de begynne å prate om andre ting. Det kan fort bli til støy som brer seg slik at enda flere detter ut. Da kan man miste grepet.

«Om du greier å kanalisere energien ut positivt, så er det ingen unger som er såkalt uskikkelige, støyete eller et problem».

Er det mulig å komme seg ut av en slik situasjon?
– Man kan inkludere det i konserten, og prøve å få barna opp på scenen. Da får de stått fram og brukt energien sin på en positiv måte. Om du greier å kanalisere energien ut positivt, så er det ingen unger som er såkalt uskikkelige, støyete eller et problem. Hvis du sier at; ja, du har masse energi og du greier ikke sitte i ro et sekund, la oss gjøre noe med det slik at energien får en positiv kanal.

Når du improviserer, går du inn med helt blanke ark eller har du en kladd?
– Nei, ikke noe kladd, men jeg har et språk, og det bruker jeg. I et språk har du en del ord som dukker opp oftere enn andre. Men det viktigste er å være helt nullstilt og skape der og da. Det er ikke noen ferdig pakke med en innøvd dramaturgi, høydepunkter og et program fra a til å. Det er selvsagt en risiko ved å gjøre det sånn, men etter hvert får en erfaring som gjør at en skjønner når en må ta et grep. De beste konsertene er når alt bare skjer underveis og det blir flere og flere unger på scenen som bidrar til at du får en interaktiv konsert.

Når ungene skjønner at det er de som egentlig lager musikken og konserten. Nå snakker du om språket som en metafor. Men på barneforestillingene dine har du også et eget språk som du snakker. Når kom du opp med det?
– Det har nok blitt til underveis. Men på åttitallet fikk jeg det for meg at jeg skulle holde festtaler på språk som ikke fantes. Det ble nesten et fast innslag og det slo veldig godt an. Det var moro, og så har jeg vel bare tatt det med inn i konsertene. Du vet, det er veldig mange som ikke har et skikkelig mottakerapparat for ord. Både voksne og unger. Jeg selv har litt vanskelig for å ta imot masse ord. Alle blir jo snakka til hele dagen, så det er mer enn nok snakking. Jeg tenker at det er ikke vits i å drive og si masse ting.

Har du opplevd konserter som har gått skikkelig gæernt da?
– Ja, mange. Men det skjer sjelden nå. Med Isglem (duo med Karl Seglem) pleide vi å snakke mye og alt skulle være veldig pedagogisk. Nå snakker vi ingenting. Det er bare musikk. 35 minutter med musikk, uten stopp.


Andre Artikler