Boktips

Astrid Lindgren

Biografier for barn har vært presentert på forskjellige måter. I sin tid kunne oversatte bøker i «Historien om»-serien fortelle om ulike personligheter, fra Florence Nightingale til Walt Disney. I nyere tid har ulike varianter vært utprøvd når forfattere og illustratører har forsøkt å gi livsskildringer av personer som Edvard Munch, Gro Harlem Brundtland eller Alf Prøysen.

Et unikt prosjekt
 
Jeg tør påstå at Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisatos bok «Astrid Lindgren» er et unikt prosjekt. Bjorvand er spekket med kunnskap om Lindgren etter å ha arbeidet med hennes bøker i en årrekke i akademisk sammenheng. Hun skrev en hovedoppgave om Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter, og har undervist i en årrekke i barnelitteratur og billedbøker ved Universitetet i Agder. Denne massive erfaringen og kunnskapen virker på ingen måte tyngende når Bjorvand forteller historien om en av barnas yndlingsforfattere til de yngste leserne. 

Går ikke utenom problemene 
Teksten er todelt. For det første fortelles historien om Astrid Lindgren kronologisk, fra barndom til død. Bjorvand har valgt å ta med krisene i Lindgrens liv; hennes graviditet med en gift mann da hun var 18 og hennes liv som enslig mor mens barnet bodde på et pleiehjem i Danmark. Senere hennes ekteskap med en mann som både var drikkfeldig og kvinnekjær. Akkurat som Lindgren selv skriver med åpenhet om voksnes problemer i sine barnebøker, har Bjorvand valgt å gå inn på disse vanskelige periodene i forfatterens liv. Man kan skrive om alt, men språket må brukes med omhu. 

For det andre er teksten avbrutt med spennende anekdoter og kuriositeter fra livsløpet, skilt ut under spalter som har tittelen «Vet du hva?». Dette bryter opp teksten på en kreativ og leservennlig måte, sammen med utvalgte og velvalgte Astrid Lindgren-sitater utover i biografien. Disse sitatene er kildebelagt bakerst i verket, sammen med en tidstavle.

Poetiske illustrasjoner 
Bjorvand har fortalt at hun jublet da hun fikk høre at Lisa Aisato hadde sagt ja til å illustrere boka. Det hadde hun all grunn til. Tegningene er poetiske og gjennomlyste. De står på egne bein, samtidig som de rammer inn og understreker teksten. Dette er makeløst og inspirert illustrasjonskunst, enten den fyller flater i det store formatet eller tjener som bittesmå vignetter. «Astrid Lindgren» er en meget vakker bok, en barnebiografi i særklasse som står støtt i bokhylla ved siden av den svenske, ikke nobelprisvinnende forfatterens egne bøker.

Anmeldt av Randi Wandrup 

Fortryllelse som varer evig

Svensk-norske Fam Ekman har i snart 50 år lagd barnebøker som i enhver forstand kan kalles fortryllende. Hennes fantasieggende historier, ofte med henvisninger til eventyr og fabler, har i seg en stemning av mystikk og undring. Hun illustrerer sine bøker selv, i en stil som har et så sterkt særpreg at man øyeblikkelig ser at dette er signert Fam Ekman. 

Tegningene er ofte en form for collager med utklipte papirbiter, eller deler av stoff som en del av estetikken. Du kan få assosiasjoner til surrealisme og popart, men også til kunstnere som Henri Matisse og Marc Chagall. Intrikate mønstre skaper dybde og poesi i tegningene, som for barn har en fantasieggende og humoristisk effekt, men som også kan studeres med stort utbytte av voksne. 

Hennes nyeste bok, «Møte ved fuglebadet», har alle de elementene som er karakteristiske for Fam Ekman. Den er i godt selskap på Magikon Forlag, som utgir raffinerte og originale bøker i mange sjangrer, med særlig vekt på det visuelle uttrykket. Framheves kan for eksempel så forskjellige bøker som «Dyrebar» av Mette Karlsvik og Katrin Berge, og Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsens «Vivaldi» og «The Sudden Cats». Eller grafiske fortellereksperiment som «Ballade» av Blexbolex eller «K. Musterman» av Øivin Horvei.

I disse visuelle omgivelsene glir «Møte ved fuglebadet» godt inn. Boka forteller om Kylling, som rømmer fra hønsegården fordi den er lei av å bli vekket opp av en hane klokken fire hver morgen. På sin vei møter den andre dyr og fugler som kommer med forskjellige råd om hvordan den bør innrette seg. Fuglebadet er et av disse stedene, der fuglene har samlet seg «for å vente på posten». 

Underveis henvises diskret til «Lille postbud, min due», «Trost i taklampa», «Kunnskapens tre», eller «Storkene» og «Den stygge andungen» av H.C. Andersen. På tegningene ser vi alt fra blyantfugler og flott utformede dunskyer til intrikate gulvteppemønstre og bolighus framstilt som avanserte dukkehus. 

Dette er en vakker, liten bok – som varer lenge. Den er en seier for fantasien. 

Anmeldt av Randi Wandrup

Svart humor

På folkemunne snakkes det om å være fattig som en kirkerotte. En lite hyggelig skjebne, som vi ikke unner noen. Uttrykket stammer visstnok fra engelsk, der formuleringen «poor as a church mouse» kan spores så langt tilbake som til 1672. 

Uansett; nå kommer den første romanen jeg har lest som er fortalt av en jeg-figur som kan betegnes som en kirkerotte. Gaute Heivoll har i vår lansert en ny bokserie for barn, der historiene handler om et par rotter med nær tilknytning til kirken. Den ene, Siful, er organist. Den andre, Estragon, bor under jorda på kirkegården. Der lever han bokstavelig talt av pengesedler, som han spiser. Disse blir han forsynt med av Siful, som tar med seg kollekten gjennom de underjordiske gangene som fører til Estragons gjemmested. 

De sju dødssyndene 
I bytte mot pengesedlene forteller Estragon historier fra sitt mangfoldige liv. Heivoll har røpet at bokserien om disse rottene vil telle syv bøker, og at hver av dem har en av dødssyndene som hovedtema. Dette er et begrep knyttet til den katolske kirken. De syv dødssyndene er grådighet, hovmot, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Tilsvarende fins syv dyder, men Heivoll er i denne omgangen opptatt av syndene. 

Skal man dømme etter denne første romanen, som har undertittelen «Rottefangeren fra Sorø», er det ganske ville og fantastiske historier Heivoll har tenkt å servere. Estragon forteller hvordan han fikk smaken på pengesedler som føde, eller som et slags rusmiddel, nærmest en form for narkotika. Det handler altså om fråtseri. 

God, gammeldags stil 
Opplegget minner om klassikeren «Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr» (1887) av Rudolph Erich Raspe. Både de fabelaktige tegningene til dansken John Kenn Mortensen og Heivolls tekst har et preg av gode, gamle historier fra denne perioden. Vi gjenkjenner Charles Dickens sitt univers, med knirkende dører, sære skikkelser og en råtten eim av innestengt luft, svette og tvilsom matlaging. 

Estragon forteller en dramatisk og makaber fortelling om hvordan han i tjeneste for en begravelsesagent ved navn Glambek ble hyret som rottejeger. Glambek er en grotesk skikkelse som kan minne om Dickens-figuren Scrooge fra «En julefortelling». Han omgir seg med en fabrikkeier, Spinke, sakføreren Vankel og presten Einfeldt, alle strålende fanget inn av den danske tegneren og skildret med satirisk snert av Heivoll. 

Svart humor 
Historien utvikler seg til en slag horror-fortelling, men fortalt med såpass mye underliggende latter og fargerikdom at den utvilsomt vil appellere til barn. Unger er som kjent ikke fremmed for en dose svart humor. Estragon er en medrivende forteller. Heivoll har tidligere skrevet barnebøker, men de har vært av en mer poetisk og søkende natur. Både filmmakere og diktere har brukt de syv dødssyndene som motiv før, men jeg tror dette er første gang noen har skrevet om dem for barn. 

Dette er en lovende opptakt der Heivoll får brukt en mer sprelsk og løssluppen side av sitt utmerkede fortellertalent. 

Flere forslag til aktiviteter