Askepott_foto_larshellebust.jpg
23. november 2021

Filmanmeldelse: Tre Nøtter til Askepott

Sot i fjeset, men ingen feier. Hatt med fjær, bue og pil, men ingen jeger. «Tre nøtter til Askepott», men ikke helt slik vi kjenner den.

Askepott i ny drakt

Det ble en skikkelig pangstart for nyinnspillingen «Tre nøtter til Askepott». Ifølge Filmwebs kinotopp var det 101 941 mennesker som så den i løpet av premierehelgen. Det er faktisk den tredje beste åpningshelga for en norsk familiefilm gjennom historien (bare slått av to av Flåklypa filmene).

Anmeldt av: Mette Cecilie Johansen

Gammel historie i ny innpakning. Igjen
Historien handler om Askepott som har mistet begge sine foreldre og vokser opp med sin onde stemor. Hun blir behandlet som en ussel tjener av sin stesøster og sover på loftet på låven slik tjenestefolk gjorde. Men hun har også et hemmelig liv, når hun i korte pusterom sniker seg ut av gården til et liv der hun er fri og i harmoni med dyr og natur. En dag kommer kongen og dronningen til gården, de er på jakt etter en brud til prinsen og skal derfor holde et slottsball. Askepott blir jo selvsagt ikke invitert, men på magisk vis kommer hun seg på ballet, i sin mors fortryllende gamle kjole. Hun blir ballets dronning og erobrer prinsens hjerte før hun løper av seg den ene skoen på veien ut fra slottet. Med bare denne ene skoen til hjelp må prinsen dra på en ferd gjennom kongeriket for å finne hun som stjal hans hjerte. Klarer han å finne henne, og vil de da leve lykkelig alle sine dager?

Aspepotts historie er velkjent, enten den fortelles med gode feer eller tre nøtter. For veldig mange i dette kongeriket er den tsjekkiske originalen fra 1970 tallet like synonymt med julestemning som Sølvguttene, juletre og mandel i grøten. For det er jo som regel da den sitter, julestemninga, når Knut Risan i falsett roper «Askepååått! Askepååått!»

Man kan ha et litt ambivalent forhold til å gjenskape klassikere, men mye barnefilm som produseres i Norge nå er gjenbruk av gamle historier. Når man ser en såpass ikonisk film er det vanskelig å ikke sammenligne gammelt og nytt.

En storslått fest
Filmen begynner svevende høyt over et majestetisk landskap. Og den fortsetter slik gjennom hele filmen, som et visuelt smørgåsbord av en fest, strålende som et slottsball kan man vel si. For dette er virkelig en vakker film, visuelt. Rik i storslått landskap og natur. Dersom filmen reiser utenlands vil nordlyset være en fin ingrediens. Den er frodig på detaljer i kostymer og filmsett. Det er mye fin filming og effekter, som sekvensene når nøttene åpner seg. En god del av av manus ligger tett opptil den dubbede varianten vi kjenner så godt, noe som er bra for nostalgikere. Den nykomponerte musikken var absolutt fin, men akkurat der skulle iallfall jeg ønske at de hadde gått for litt gjenbruk av den tsjekkiske musikken i stedet. 

Skrekkinngytende
Astrid Smeplass i hovedrollen som Askepott, for øvrig hennes skuespillerdebut, er skikkelig fin. Hun kler rollen godt og gjør en troverdig prestasjon. Likeså Cengiz Al i rollen som prinsen. Solide, etablerte skuespillere som Anne Marit Jacobsen, Bjørn Sundqvist og Kristofer Hivju dukker opp i små, men herlige roller. Læreren og prinsens to venner er sidekicks som vi har møtt i utallige filmer før, men det er formler som virker, det hører man av barna i salen som ler.

Men altså, Ellen Dorrit Petersen i rollen som Askepotts stemor er et helt kapittel for seg selv. Fyttigrisen! Noe så strålende uhyggelig! Iskald, kontrollerende, manipulerende, selvopptatt og totalt skrekkinngytende. Her har Norge fått en ny superskurk. Replikkene, stemmeleiet og det formidable skuespillet, kombinert med kostymene, sminken og håret gjør stemoren til rosinen i pølsa, eller mandelen i grøten om du vil. Hun er så grusom og helt perfekt. Plutselig dukker hun opp, i det dunkle lyset i en mørk krok, og venter på Askepott. Resultatet blir at det er med skrekkfryd du venter på henne i kinomørket, for du vet at det blir både ubehagelig, guffent, skummelt og så strålende når hun dukker opp.

Iskald, kontrollerende, manipulerende, selvopptatt og totalt skrekkinngytende. Her har Norge fått en ny superskurk.

Prinsesse, anno 2021
Prinsessefilmer kan være problematiske.
Askepott i den tsjekkiske versjonen er mer selvstendig enn versjonen med den gode feen.  Hun trenger ikke reddes, men hun kan derimot være den som redder, den som sparer liv og være en ekte heltinne. Denne nye versjonen tar også noen steg i retning 2021. Her er ingen kleine vitser på bekostning av noens korpulente kropp og med et litt større mangfold.

Uten å røpe noe konkret kan vi fortelle at slutten er oppgradert. Med en moral som handler om å være god nok som man er, et budskap som serveres ikke bare fra Askepott, men også i forhold til stesøsteren som i denne filmen er litt mer nyansert enn i andre versjoner.
Men det er fremdeles en prinsessefilm.

Absolutt best på kino
Hvilken versjon er å foretrekke? Det kommer nok an på øyet som ser. La oss si som en fornuftig følgesvenn for mange barn «ja takk, begge deler.»

Så noe helt annet til slutt. Et gedigent lerret, kollektiv knasingen i popcorn, kommentarene her og der i salen fra barn til voksne og voksne til barn, gisping, latter og muligens noen tårer. Alt dette i fellesskap. I årene som kommer vil nok denne filmen gjøre det godt på tv. Men det var jommen godt å se den på kino første gang. For fy søren så godt det er å se film på kino sammen med andre!

Kort oppsummert, «Tre nøtter til Askepott» var veldig god. Og anbefales. Og det å se film sammen med andre på et stort lerret i en stor kinosal anbefales også, virkelig.

Andre Artikler